Motpoler...

MOTPOLER..


Publiserte akkurat innlegget mitt om MS-150 rittet som jeg og en gjeng andre norske damer gjennomførte for ca en måned siden... Nesten ikke til å tro at jeg har gjennomført det.. slik jeg føler meg nå.

Er operert for ei uke siden, og føler meg som ei kjerring på 90 år, ok da har blitt 80 de siste to dagene..
Som de flest sikkert vet så fikk jeg brystkreft for noen år siden og måtte da fjerne det ene brystet mitt. Nå var tiden inne for å få bygget opp et nytt bryst. Dr. Gordly tok hud fra magen min og det fettet han fant (faktisk var det ikke nok fett selv om jeg har koset meg med all slags søte saker USA har å by på de siste månedene) og flyttet til brystet mitt. (Rekonstruksjon med eget vev).
Det er bare helt utrolig, det er en liten pupp der. Hurra!!

 
Formen var ganske bra den første dagen, mye dop...

Jeg var heldig å fikk besøk når jeg lå der også, her er det Kari-Lotte og Nida som er på besøk.

Jeg lå på intensiven i tre dager og deretter på avdeling 2 dager. Den første dagen var jeg skikkelig høy på morfin og var i kjempeform. Så kom dager jeg helst vil glemme med oppkast, kvalme og svimmelhet. De dagene sov jeg for det meste eller satt å så i veggen. Fikk litt flashback til at stakkar pappa lå slik i laaaaang tid. Heldigvis skulle jeg bli frisk og jeg var jo egentlig ikke syk.

Men, sannelig når dagene gikk så kommer jeg meg litt etter litt. Kom hjem for tre dager siden og greide knapt å gå utav bila. Nå greier jeg faktisk å gå helt til postkassa- og tilbake igjen! Skal til Dr. Gordly i morra og da håper jeg at jeg får ut drenene (3 stk), hadde faktisk 5. Så håper jeg at formen bare blir bedre og bedre og vips så er jeg på sykkelen igjen.

 Jeg er klar til å reise hjem.

 Ble godt merket på sykehuset; rosa: ikke stikk i denne hånda, hvitt; navn osv, Gult; SKAL IKKE GÅ ALENE - KAN RAMLE! På den andre hånda hadde jeg et rødt armbånd som betyr allergi.

JIIIPPII! Jeg er kommet hjem. Fortsatt med gule sokker som betyr "FALL RISK". Dagen etterpå begynte jeg å gå alene og nå går jeg stort sett alene, blitt ganske så stødig. Men, tror de store turene får vente litt.

I morra drar mamma og Egil herfra, etter å ha vært på ferie i ei og ei halv uke, den siste ei og ei halv uke har de jobbet og hjulpet til. Ikke farlig å være redusert når man har kokke, barnepass og hushjelp.

Tusen tusen takk for all hjelp. Jeg hadde ikke greid meg uten dere. Det blir veldig rart at dere drar ja.

Tenk at jeg skulle bli operert i USA, helt utrolig. Til høsten skal Dr. Gordly gjøre ferdig alt, så til jul så blir det nok Tone Pamela Andersen.. Hurra!