JIPPII!!

JIPPII, MS 150 ER BESTÅTT!


HURRA, jeg og de andre fire damene jeg syklet kom i mål i Austin. (21. og 22. April.)Vi er megastolte over oss selv! Den første dagen syklet vi 16 mil og den andre dagen syklet vi 11 mil. Tilsammen 27 norske mil. Det var laaaaangt det ja. Men, det gikk supert. Jeg er utrolig glad for å ha nådd dette målet, selv om jeg egentlig aldri hadde trodd at vi ikke skulle greie det.. Men, etter mange gode treningsturer og godt forarbeid med høykarbokur så har vi sannelig bevist at vi er en veldig sprek gjeng-vi damene.

 Oppmøte halv seks og start halv sju en lørdags morra var tidlig ja.. Det bekrefter vel at vi er litt gale eller? Men, vi er helt enige at de gale har det godt.. Kari mangler på bildet. Elisabeth ble dessverre syk og kunne ikke sykle. (Neste år Elisabeth..)

Lunsj i Bellville dag 1. Jeg syklet sammen med 4 andre norske damer og vi syklet for FMC (firmaet til mannen til Rita). Ståle syklet for Statoil.
For å være med på løpet måtte vi samle inn 400 dollar hver, og inntekten går til MS foreningen. Derfor heter løpet MS 150. Vi startet sammen resten av FMC laget så derfor ble det litt lengre for vår del.. ble MS 170...
De som ikke tror det er bakker i TEXAS kan gå inn å se litt på ruten vår, var faktisk veldig mye bakker, spesielt dag 1, og det var mye motvind. Sannelig så viste vi norske damene at vi kan å sykle bakker så det suser. Det var en ubeskrivelig følelse å suse forbi lange sterke amerikanere. Jeg liker:-) Alle spinningtimene og syklingen jeg har gjort her i USA kom godt til gode her ja. Deilig!

 PUHUUU! Da er vi framme i La Grange etter VELDIG mange timer på sykkelsetet og lange gode pauser. Det ble en lang dag. Vi var framme 17.30. Da var det deilig å få masasje og litt mat. Ikke minst var det nydelig med en dusj etter det, litt prat og hygge utenfor teltet og tidlig til sengs, for å være klar til neste etappe.

                                                      Kari-Lotte t.h, Kari og jeg.

                                 

Kjeld og Ståle syklet sammen, og beviste at de også er KJEMPESPREKE! Selv om den ene snaaaart er 40 og den andre snaaart er 50...

 Da var det opp klokka kvart på fem om søndags morgen, ja det besviser faktisk helt sikkert at vi er GALE... Pakking av bager og div, hente ut sykkelen og spise havregrøt.. NAM... Det var tidlig ja.
Kari-Lotte klar for start. Men, veldig kjekt .. oj jeg er blitt språkforvirret..

Måtte stå nesten en og en halv time før vi fikk starte og holdt på å frøs i hjel. Var faktisk deilig å komme igang, selv om rompa kjente at den hadde sittet litt på sykkelsetet dagen før..

                                                Marianne og Kari klar for start.

                      

En ganske så trøtt Tone til venstre.

Da ble det lunsj i Bastrop. Dag 2 var MYE lettere å sykle, da det ikke var vind. Men, det var mye varmere, men turen var faktisk veldig herlig. WE LOVES IT!!!

Marianne punkterte, men heldigvis var det hjelpefolk som kom og hjalp til. Hele denne helgen har vist oss at amerikanerne er veldig flink på å organisere og alt har gått veldig smidig og lett. Det skal litt til å få organisert 14000 sykkelrittere, men det greide amerikanerne kjempebra. Mange frivillige hjelper til under dette rittet og takk til de og takk til FMC som har organisert en flott helg for oss.

Her er hele teamet vårt under lunsjen dag 2. Fra venstre; Rita, Marianne, Kari, meg og Kari-Lotte.

En veldig fornøyd Tone.

Smakte godt med lunsj ja. Kan bli litt lei av mandler, gu, sportsdrikk og snacks underveis.

Tone og Kari-Lotte fornøyde og glade.

JIPPII!!Vi kom i mål i Austin klokka 14. Det var veldig varmt på slutten og "monsterbakkene" opp og     ned føltes som de aldri skulle slutte. Det var en utrolig følelse og komme inn til Austin og se alle folkene og høre de rope hvor flinke vi er. 

Her er en litt sliten Tone som ligger på fortauskanten i Austin og venter på å gå i dusjen.

Kari-Lotte i dusjkø. De andre tre ble hentet i Austin. Kari-Lotte og jeg måtte vente tre og en halv time på bussen, og så hente bilen. Så kjøpte vi burger etter det. Var godt å komme hjem klokka ca ti på kveld.

Men, det beste av alt var å nå MÅLET vårt; "Å komme Til AUSTIN", og vi greide det bedre enn forventet. HURRA!